I dagens IT-liv er det ikke langt mellom verken kommafeil, grusom bruk av og/å, orddelingskatastrofer eller feilskrevne ord, og setningsoppbygninger som en treårig sjimpanse ville ledd av er snarere regelen heller enn unntaket. Dette, som vi vet, fører selvsagt til at mange kvesser klørne og kaster seg inn i et frådende frontalangrep på det stakkars mennesket som skulle være så uheldig å ha skrevet teksten.

Jeg skal innrømme at jeg selv til tider har vært på god vei til å røske løs betydelige deler av hodebunnen min når jeg har lest noe så hårreisende elendig at det ville ha gitt 21 års ubetinget og 10 års forvaring hadde det vært kriminelt. Men om en ser bort fra ekstremtilfellene er jo innholdet i de aller fleste rammede tekster "godt" forståelig, så hva er det som gjør at enkelte reagerer med spontan selvantennelse og påkaller gudenes vrede når de kommer over en språklig haltende tekstsnutt?

Etter å ha fundert litt på spørsmålet er jeg ikke blitt noe klokere. Faktisk vet jeg ikke engang hvorfor jeg selv tidvis bryter sammen i stille gråt. Kan det være et uttrykk for sorgen man føler over at skoleverket har sviktet på ni av åtte punkter, eller kanskje fordi man i slike øyeblikk innser hvem som hvem som skal stå bak roret om 40 år?

Nå er heldigvis ikke magre skriveferdigheter et spesielt omfattende problem da de fleste greier å uttrykke seg på en forståelig måte, og dessuten trenger ikke alle norsk-kunnskaper som en korrekturleser for å fungere i sitt daglige liv. Det jeg derimot anser som en reell trussel er manglende språkforståelse. I mitt forrige innlegg finnes tallrike eksempler på hva som kan skje dersom man ikke interesserer seg for å kaste et blikk på norskbøkene sine, og til tross for at folk som leste teksten bokstavelig sannsynligvis var mer tilbøyelig til å kommentere innlegget enn andre er jeg meget overrasket over at så mange evnet å misforstå noe som står så krystallklart som det gjør.

Jeg har helt sikkert selv en del grove feil andre kan påpeke, men i det minste har jeg en viss grunnforståelse av forskjellige litterære virkemidler, og at enkelte er totalt ute av stand til å tolke noe så utbredt som ironi er rett og slett en skam. Nå kan jo nytteverdien av et slikt virkemiddel diskuteres til sola slukner, men faktum er at de fleste bruker det fra tid til annen i forskjellige sammenhenger, og da er det vel ikke urimelig å forlange at man blir forstått?

Om noen greide å slite seg helt ned hit vil jeg gjerne høre noen synspunkter. Er egentlig en anelse for trøtt til å skrive noe fornuftig, men noe ble det iallefall. Fornuftig eller ei.

OPPDATERING! Jeg skjønner at det sikkert er morsomt å påpeke feilene i overskrifta, men jeg vil heller ha synspunkter på innholdet enn en rask norskleksjon.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I disse dager hører man mye om natur og friluftsliv, og mye av skylda bør selvsagt rettes mot TV-seriene og bøkene til propaganda-predikanten Lars Monsen. Så altfor mange uskyldige lar seg rive med av den åpenbart smittsomme galskapen. De bruker gjerne ufattelige summer (opptil flere tusen kroner) på utstyr som skal gjøre dem i stand til å overleve flere dager i ødemarka, gjerne i full isolasjon fra andre mennesker. Forstår ikke folk hva de potensielt utsetter seg og sine for?

Jeg ble angrepet av «Caveman-syndromet» i ung alder da min far gjentatte ganger over en periode på flere år lurte meg fra sivilisasjonens myke favntak til fjerne fjellvann uten tilgang til verken strøm, varmtvann eller avanserte kokemuligheter. Jeg måtte flere dager i slengen sove i telt uten toalett, og en gang iblant ble jeg til og med tvunget til å sove under åpen himmel. Minner som dette har satt alvorlig dype spor, og det rører enda ved sjela når jeg opplever ting jeg assosierer med den perioden.

Det er i seg selv svært urovekkende når små barn tvinges vekk fra spillkonsollene sine på denne måten, men når de i tillegg blir lært opp (før de vet bedre) til å fange, drepe og sløye fisk som de attpåtil må spise er det intet annet enn en nasjonal trussel for fremtidige generasjoner. Enkelte går lengre og påstår at man kan ta skade av noen timers opphold den ulidelige stillheten i ødemarka hvis det gjentas ofte nok. Tenk bare på de stakkars barna hvis sinn blir mer og mer ødelagte etterhvert som de vennes til synet av det menneskefientlige miljøet man finner på fjell og i skogsområder. Bare det å få et glimt av fjellvidder som strekker seg så langt øyet ser uten så mye som et skur å kunne søke trygghet i kan føre til uopprettelige skader på barna våre.

Selv har jeg innsett at tilstanden min er noe jeg må leve med i resten av min levetid. Om jeg hadde fått profesjonell hjelp ved 6-årsalderen, etter 4-5 års hjernevasking, hadde noe av mitt korroderte sinn kanskje kunne blitt «omprogrammert», men da var jeg ikke i stand til å si fra til noen. Jeg bærer på mange måter nag til barnehagetantene og -onklene som helt klart burde ha reagert, men som ikke gjorde det når jeg begynte å tegne fjellvann med elver som rant inn og ut. Var de kanskje en del av den samvittighetsløse troskapskretsen som, til tross for samfunnsutviklingen, holdt fast på de urgamle tradisjonene ved å knytte nære bånd til naturen? Det er et spørsmål jeg sannsynligvis aldri kommer til å få svar på, men jeg skjønner at jeg heller bør spørre meg selv «Er det for sent å redde andre fra å gå i samme fella?».

En mann kan ikke gjøre noe alene, og det gjelder i aller høyeste grad også Lars Monsen. Sammen med sin medpredikant Trond Strømdahl var han tidlig ute med å spre «sitt ord» gjennom Norges største troskapsblad, Villmarksliv, og med tiden infiserte han store, statsstyrte organer som NRK. Med en korrupt NRK-ledelse i ryggen stod han nå mer eller mindre fritt til å påvirke enorme deler av Norges stadig synkende mengde upåvirket befolkning.

Slik jeg ser det er ikke rart at svake mennesker faller for forkynnelsene til den tilsynelatende intelligente, godlynte og folkelige Lars Monsen. Til tross for at de fleste budskapene hans illevarslende nok skjer fra ødemarka via visuelle medier presenterer han dem på en måte som gjør at de virker harmløse og kanskje til og med forlokkende for noen.

Det eneste som muligens kan snu eller i alle fall stoppe den økende trenden er om flere uavhengige TV-stasjoner går sammen med en talsperson som fremhever sivilisasjonens uendelige fordeler kontra villmarkas ødeleggende natur. I fremste rekke bør det naturligvis legges vekt på at man slipper å måtte hanskes med dødtid ettersom hverdagene i byene i større og større grad preges av timeplaner og klokkeslett. Man utvikler seg rett og slett på det personlige plan når man hele tiden jobber for å tilpasse seg samfunnet rundt, og man lærer å leve et nøye tilmålt og strukturert liv blant annet når gjeld og regninger skal betales punktlig for å unngå purringer og inkasso. Ettersom de fleste dagene dreier rundt samme akse lærer man også å legge merke til de små avvikene som kan oppstå fra en dag til en annen, og det er absolutt en god egenskap å ha med seg videre i livet. Helgene er et kapittel i seg selv og vil absolutt være et godt kort å ha på handa i kampen som forhåpentligvis kommer. Sammen med kjente og ukjente kan man, helt lovlig, hensette seg i en annen verden og flokke seg sammen på hyggelige utesteder for å danse, høre tidsriktig og ikke for komplisert techno- og dancemusikk og kanskje til og med gjøre seg godt over halvveis kjent med en annen person av det motsatte (eller samme) kjønn for ei natt eller to. I dagen(e) som kommer har man all rett til å slappe av for seg selv (og riste av seg ettereffektene av tøysevannet man drakk kvelden i forveien) mens man venter på at mandagen kommer og syklusen kan fortsette.

Nå er tiden kommet for å bestemme seg! Kan vi akseptere at landet vårt synker lengre ned mot steinaldernivå nå som det er så viktig at vi gir kommende generasjoner den hjelp de trenger for å videreutvikle Urbanismen vi så sårt trenger? Ikke alle kan reddes fra Friluftsfella, men prevensjon er vel så viktig.

En kronisk angrepet Caveman har talt!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dag 1:

Klokka er 15.30. Jeg har akkurat syklet en tur på butikken for å handle appelsiner og tråkker innom favorittstien min på tilbaketuren. Må jo nyte at det er fint vær for en gangs skyld, og dessuten blir jeg litt sprekere fordi det er en omvei.

Vel hjemme henger jeg opp jakka og legger fra meg hjelmen etter at posen med appelsinene er plassert i kjøleskapet. Går på badet og skyller fjeset. Egentlig ikke nødvendig ettersom det var en rolig tur uten svette og pesing, og det er jo oppkvikkende i seg selv å få i seg frisk luft til en forandring.

Parkerer meg foran PCen og sjekker mail, blogg, nettby og det som ellers hører til i et IT-samfunn. Kjenner meg i form til å sette meg ned noen effektive timer med skolearbeid. Eksamen er jo ikke mange uker unna, og da er det greit å være kvikk og våken når man skal forberede seg.

Rigger meg godt til. Kommer på at yndlingspleddet mangler. Det ligger på senga, så jeg beveger meg dit for å hente det. Når jeg kommer frem stopper jeg opp et øyeblikk. Tenker at det hadde vært godt å slenge meg nedpå et bittelite sekund. En liten pause før innsatsen bare. Er jo slett ikke trøtt, bare liker å strekke kroppen iblant. Etter en liten stund ser jeg meg fornøyd med strekken, og nærmest gleder meg til å få gjort noe fornuftig med eksamensforberedelsene.

Klokka er 20.50. Jeg har akkurat våknet fra den korte strekken min.

Dag 2:

Klokka er 15.30. Jeg har akkurat syklet en tur på butikken for å handle epler og tråkker innom favorittstien min på tilbaketuren. Må jo nyte at det er fint vær for en gangs skyld, og dessuten blir jeg litt sprekere fordi det er en omvei"…"

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg tråkket i salaten for et par dager siden. Heldigvis var det ikke min salat.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Til dere som kjører til og fra jobb hver dag med de spreke 80-tallsdieselene deres:

Som fotgjenger og syklist er det lite jeg setter mer pris på tidlig på morgenen, gjerne før fuglene våkner, enn å trekke et dypt, herlig drag av den duggfriske eksosen som sendes ut av kloakkrøret til de harkende, 20 år gamle lungeknekkerne deres når jeg peser meg opp første stigning med kaldstart og tung sekk, bare halvt våken.

Dere rister dere forbi så motoren går i knestående og ber hylende om nåde, og fordi dieselbiler liker lavt turtall girer dere gjerne opp for å være sikker på at dieselen kommer ut av motoren i nesten samme mengde som når den kom inn. Når dere endelig har pint de gamle kjøterne deres over kneika står en enslig mann igjen og prøver å orientere seg i dieseltåka mens han tenker at tobakken får for mye av æren for KOLS…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Til sommeren er jeg utdannet sivilingeniør innenfor industrien. Mitt (til nå) viktigste hovedmål er da nådd, og jeg ender forhåpentligvis opp med en jobb jeg trives godt med, både med tanke på faglige utfordringer og et godt arbeidmiljø.

Da jeg var 13 år hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle bli sivilingeniør innen data, koste hva det koste ville. År senere da IT-krakket nådde nye høyder ble jeg usikker. Data virket ikke like forlokkende lenger og etter flere år uten fokus endte jeg opp på et 5-årig løp innen industrien. Og nå, snart fem år senere tenker jeg tilbake og lurer på hva som egentlig motiverer folk til å satse på karriere heller enn "easy money".

Etter å ha vokst opp på en knøttliten plass utenfor den knøttlille bygda, med tette relasjoner til både hav, fjell og natur generelt, så jeg på meg selv som et enkelt menneske. Lykken for meg var å ligge ved favorittfjellvannet mitt sene høstkvelder og høre på knitringen fra bålet og vinden som rusket i fjellbjørka. Så hvorfor kaste meg inn i et langt og kanskje slitsomt karrierejag? Joda, som alle andre ble jeg påvirket av andres skryt over hva de skulle bli når de ble stor, og ei feit årslønn var jo opplagt også noe å slå i bordet med når man skulle hevde seg. Og var det ikke for å overgå andre hadde jeg iallefall bestemt meg for at jeg skulle bevise for meg selv at jeg kunne mer enn å dra i land fisk. Nå sto det klart for meg at "det enkle liv" ikke var godt nok for meg.

Så nå sitter jeg her, 25 år gammel, og ser på at målet ligger godt innenfor rekkevidde. Eller, det har vel aldri egentlig vært et spørsmål om å gi seg. Jeg er kanskje ikke den mest skoleflinke, og jeg er såvisst ikke den smarteste, men motivasjon som forsvant på de mange dødskjedelige teorifagene jeg har hatt ble godt og vel oppveid av de få jeg virkelig interesserte meg for og som jeg vil basere mitt videre (arbeids)liv på. Men har jeg enda de samme oppfatninger om status, karrierejag og lønn som da jeg var ung og dum?

Overhodet ikke. Det ønsket jeg en gang hadde om å heve meg over andre har blitt erstattet av et ønske om å utvikle meg videre, både mentalt og faglig. Lønn er ikke lenger en av de viktigste faktorene, for jeg har for lengst innsett at penger ikke kan kjøpe lykke, og jeg kommer sannsynligvis til å tjene såpass at jeg klarer meg godt og mer til.

Jeg har også innsett at jeg med tiden begynte å sette mer og mer pris på de enkle gleder i livet, akkurat som da jeg var ung og "uberørt". Jeg ser frem til hver gang jeg skal være noen dager på hytta. Jeg nyter tanken om at jeg skal på fjellturer i sommer sammen med mine beste venner. Mens jeg ser på dokumentarer fra BBC og Lonely Planet gleder jeg meg over at jeg endelig skal få muligheten til å reise rundt og oppleve verden. Ingenting av dette stod i fokus i tenårene mine, men til slutt vokste jeg opp og lærte hva som egentlig skal til for å gjøre meg lykkelig.

Så, hvis du leker med tanken om en godt betalt jobb som ingeniør eller sivilingeniør en dag; hopp i det, men vit at dere ikke nødvendigvis fullfører med det samme grådige blikket dere hadde da dere begynte. Og dere kommer såvisst ikke ut av det uten å ha vokst mye, både profesjonelt og personlig.

Og det kommer til å føles godt!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende