I disse dager hører man mye om natur og friluftsliv, og mye av skylda bør selvsagt rettes mot TV-seriene og bøkene til propaganda-predikanten Lars Monsen. Så altfor mange uskyldige lar seg rive med av den åpenbart smittsomme galskapen. De bruker gjerne ufattelige summer (opptil flere tusen kroner) på utstyr som skal gjøre dem i stand til å overleve flere dager i ødemarka, gjerne i full isolasjon fra andre mennesker. Forstår ikke folk hva de potensielt utsetter seg og sine for?

Jeg ble angrepet av «Caveman-syndromet» i ung alder da min far gjentatte ganger over en periode på flere år lurte meg fra sivilisasjonens myke favntak til fjerne fjellvann uten tilgang til verken strøm, varmtvann eller avanserte kokemuligheter. Jeg måtte flere dager i slengen sove i telt uten toalett, og en gang iblant ble jeg til og med tvunget til å sove under åpen himmel. Minner som dette har satt alvorlig dype spor, og det rører enda ved sjela når jeg opplever ting jeg assosierer med den perioden.

Det er i seg selv svært urovekkende når små barn tvinges vekk fra spillkonsollene sine på denne måten, men når de i tillegg blir lært opp (før de vet bedre) til å fange, drepe og sløye fisk som de attpåtil må spise er det intet annet enn en nasjonal trussel for fremtidige generasjoner. Enkelte går lengre og påstår at man kan ta skade av noen timers opphold den ulidelige stillheten i ødemarka hvis det gjentas ofte nok. Tenk bare på de stakkars barna hvis sinn blir mer og mer ødelagte etterhvert som de vennes til synet av det menneskefientlige miljøet man finner på fjell og i skogsområder. Bare det å få et glimt av fjellvidder som strekker seg så langt øyet ser uten så mye som et skur å kunne søke trygghet i kan føre til uopprettelige skader på barna våre.

Selv har jeg innsett at tilstanden min er noe jeg må leve med i resten av min levetid. Om jeg hadde fått profesjonell hjelp ved 6-årsalderen, etter 4-5 års hjernevasking, hadde noe av mitt korroderte sinn kanskje kunne blitt «omprogrammert», men da var jeg ikke i stand til å si fra til noen. Jeg bærer på mange måter nag til barnehagetantene og -onklene som helt klart burde ha reagert, men som ikke gjorde det når jeg begynte å tegne fjellvann med elver som rant inn og ut. Var de kanskje en del av den samvittighetsløse troskapskretsen som, til tross for samfunnsutviklingen, holdt fast på de urgamle tradisjonene ved å knytte nære bånd til naturen? Det er et spørsmål jeg sannsynligvis aldri kommer til å få svar på, men jeg skjønner at jeg heller bør spørre meg selv «Er det for sent å redde andre fra å gå i samme fella?».

En mann kan ikke gjøre noe alene, og det gjelder i aller høyeste grad også Lars Monsen. Sammen med sin medpredikant Trond Strømdahl var han tidlig ute med å spre «sitt ord» gjennom Norges største troskapsblad, Villmarksliv, og med tiden infiserte han store, statsstyrte organer som NRK. Med en korrupt NRK-ledelse i ryggen stod han nå mer eller mindre fritt til å påvirke enorme deler av Norges stadig synkende mengde upåvirket befolkning.

Slik jeg ser det er ikke rart at svake mennesker faller for forkynnelsene til den tilsynelatende intelligente, godlynte og folkelige Lars Monsen. Til tross for at de fleste budskapene hans illevarslende nok skjer fra ødemarka via visuelle medier presenterer han dem på en måte som gjør at de virker harmløse og kanskje til og med forlokkende for noen.

Det eneste som muligens kan snu eller i alle fall stoppe den økende trenden er om flere uavhengige TV-stasjoner går sammen med en talsperson som fremhever sivilisasjonens uendelige fordeler kontra villmarkas ødeleggende natur. I fremste rekke bør det naturligvis legges vekt på at man slipper å måtte hanskes med dødtid ettersom hverdagene i byene i større og større grad preges av timeplaner og klokkeslett. Man utvikler seg rett og slett på det personlige plan når man hele tiden jobber for å tilpasse seg samfunnet rundt, og man lærer å leve et nøye tilmålt og strukturert liv blant annet når gjeld og regninger skal betales punktlig for å unngå purringer og inkasso. Ettersom de fleste dagene dreier rundt samme akse lærer man også å legge merke til de små avvikene som kan oppstå fra en dag til en annen, og det er absolutt en god egenskap å ha med seg videre i livet. Helgene er et kapittel i seg selv og vil absolutt være et godt kort å ha på handa i kampen som forhåpentligvis kommer. Sammen med kjente og ukjente kan man, helt lovlig, hensette seg i en annen verden og flokke seg sammen på hyggelige utesteder for å danse, høre tidsriktig og ikke for komplisert techno- og dancemusikk og kanskje til og med gjøre seg godt over halvveis kjent med en annen person av det motsatte (eller samme) kjønn for ei natt eller to. I dagen(e) som kommer har man all rett til å slappe av for seg selv (og riste av seg ettereffektene av tøysevannet man drakk kvelden i forveien) mens man venter på at mandagen kommer og syklusen kan fortsette.

Nå er tiden kommet for å bestemme seg! Kan vi akseptere at landet vårt synker lengre ned mot steinaldernivå nå som det er så viktig at vi gir kommende generasjoner den hjelp de trenger for å videreutvikle Urbanismen vi så sårt trenger? Ikke alle kan reddes fra Friluftsfella, men prevensjon er vel så viktig.

En kronisk angrepet Caveman har talt!

Vurdert til: av 1 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende